Hvordan avgjøre om en trykkbeholderreparasjon er kvalifisert?

I. Utseende og geometriske dimensjoner Inspeksjon kvalifisert Utseendekvaliteten til det reparerte området er det første inspeksjonssjekkpunktet og må oppfylle følgende krav:

1. God sveiseformasjon: Sveisen skal jevnt overgå til grunnmaterialet, uten skarpe hjørner, brå endringer eller strukturer for spenningskonsentrasjon.

2. Ingen overflatedefekter: Den reparerte sveisen og den varme-berørte sonen må være fri for synlige defekter som sprekker, manglende sammensmelting, underskjæring (dybde > 0,5 mm), buekratere og porøsitet.

3. Kilsveisform: Den skal være en konkav, jevn overgang til grunnmaterialet, og unngå rettvinklede koblinger.

4. Samsvar med geometriske dimensjoner:
Skallets retthet Mindre enn eller lik 1H/1000 (H er skalllengden);
Skallrundhet (forskjell mellom maksimal og minimum indre diameter) Mindre enn eller lik 1%Di og Mindre enn eller lik 25mm (Di er den indre diameteren);
Flensflatevinkelrett Mindre enn eller lik 1 % av flensens ytre diameter og mindre enn eller lik 2 mm.

II. Overholdelse av resultater for ikke-destruktiv testing (NDT) NDT er kjernemetoden for å verifisere reparasjonskvalitet og må dekke den reparerte sveisen og området rundt.

1. Overflateinspeksjon:

Magnetisk partikkeltesting (MT) brukes for ferromagnetiske materialer; penetranttesting (PT) brukes for ikke-ferromagnetiske materialer. Teststandarden er basert på NB/T 47013-2015. Overflatesprekker er ikke tillatt (nivå I aksept).

2. Intern inspeksjon:

Ultralydtesting (UT) eller radiografisk testing (RT) brukes til å inspisere for indre defekter.

Ved bruk av radiografisk testing skal den røntgenologiske kvaliteten ikke være lavere enn Grad AB, og akseptnivået bør være Grade II eller III (avhengig av kartype). For reparerte sveiser bør inspeksjonslengden ikke være mindre enn 20 % av den totale sveiselengden. Hvis det oppdages feil som overskrider standarden, kreves det supplerende testing for å nå 100 %.

✅ Spesiell merknad: For stål med standard strekkfasthet større enn eller lik 540MPa, Cr-Mo-stål, rustfritt stål og fartøyer som er utsatt for spenningskorrosjon, må sveiseoverflaten ikke ha underskjæring.

III. Trykktest bestått – bekrefter total styrke
Trykktesten er det mest kritiske verifiseringstrinnet etter reparasjon, brukt til å kontrollere den generelle styrken og tetningsytelsen til beholderen.

1. Situasjoner som krever gjentatt trykktest:

Reparasjonsdybden overstiger halvparten av veggtykkelsen;
Utskifting av viktige-trykklagerkomponenter (f.eks. sylinderseksjoner, topper);
Flere reparasjoner eller betydelig innvirkning på den opprinnelige strukturelle styrken.

2. Testtype:

Hydraulisk testing (f.eks. hydrostatisk testing) er foretrukket på grunn av sin høye sikkerhet; Dersom væskefylling ikke er mulig kan pneumatisk testing benyttes, men det må sikres at klasse A og B sveiser har bestått 100 % UT eller RT inspeksjon.

3. Akseptkriterier:

Ingen lekkasje;
Ingen synlig deformasjon;
Ingen unormal støy;
Stabilt trykk under trykkholding.

IV. Sikkerhetstilbehør og ekstern tilstand Inspeksjon fullført Før den reparerte beholderen tas i bruk, må følgende hjelpesystemer bekreftes å være i normal tilstand:

1. Validert sikkerhetstilbehør:

Sikkerhetsventiler er innenfor sin gyldige kalibreringsperiode og åpner og lukker følsomt;
Trykkmålere oppfyller nødvendig rekkevidde og nøyaktighet, og avlesningene er konsistente innenfor det samme systemet;
Nivåmålere er godt synlige og har høy og lav grensemarkering.

2. Ekstern struktur intakt:

Støtter er stabile, og fundamentet har ikke satt seg;
Isolasjons- og-korrosjonslag har blitt gjenopprettet til full integritet;
Koblingsrørledninger er fri for ekstra belastninger eller vibrasjoner.

3. Lufttetthetstest (om nødvendig):

For beholdere som inneholder brennbare, eksplosive eller giftige medier, kreves en lufttetthetstest;
Ved bruk av såpevann eller andre lekkasjedeteksjonsløsninger skal det ikke dannes bobler.

V. Materialytelse og hardhetstesting (under spesifikke forhold) For beholdere som opererer under høy temperatur, høyt trykk eller spesielle driftsforhold, kreves ytterligere verifisering av materialets tilstand:

1. Materialverifisering: Bekreft gjennom spektralanalyse at materialet i det reparerte området ikke har blitt forvirret;

2. Hardhetstesting: Kontroller om hardheten til sveisen og den varme-berørte sonen overskrider standarden for å forhindre hydrogen-indusert sprekkdannelse;

3. Metallografisk undersøkelse: Vurder om mikrostrukturen har blitt forringet på grunn av termisk sveisesykling (f.eks. forgrovning av korn, nedbør, etc.).

VI. Komplette og sporbare reparasjonsregistreringer Alle reparasjonsprosesser må dokumenteres i komplette tekniske filer, inkludert:

Defektbeskrivelse og fjerningsprotokoll;
Sveiseprosessparametere og sveiserkvalifikasjoner;
Ikke-destruktive testrapporter (MT, PT, UT, RT);
Opptegnelser om varmebehandling (hvis noen);
Trykktestdata;
Endelig aksept signert dokument.